De eldre nå til dags!

mars 5, 2008

Jeg var ute og trillet tur med det yngste barnet mitt her om dagen. Det var nysnø, solen tittet frem og lufta var frisk og god. Jeg gikk med musikk på ørene, og la merke til noen grå krøller under ei svart alpelue like foran meg. Jeg registrerte en eldre dame med slike nymotens gåstaver. Sånne som ser ut som skistaver, men som er konstruert for å gi økt effekt av spaserturen. Nordic Walking er visst det moderne navnet på dette fenomenet som du sjelden ser hos mennesker under førti.

Jaja. Jeg gikk avgårde i et passe hurtig tempo, man vil jo gjerne få opp pulsen litt når man først er ute for å bevege seg. Etterhvert la jeg merke til avstanden mellom meg og den lille damen. Den var konstant, noe som skurret litt i mitt hode. Jeg gikk ganske fort, og damen var jo gammel! Hun gikk altså like fort som meg, og det er jo ikke så bra for min del. Jeg er nemlig såpass fordomsfull at jeg tenker at en snart trettiåring lett slår en syttiåring ned i støvlene når det gjelder hurtighet og kondisjon. Ihvertfall når syttiåringen er en liten dame med alpelue og boblekåpe.

Jeg ga gass, men det gjorde visst damen også. Avstanden var ikke stor, men jaggu måtte jeg kjøre på for å greie å komme meg forbi. Andpusten ble jeg også, men når jeg først hadde kommet forbi så måtte jeg fortsette i det tempoet. Jeg ville jo ikke tape ansikt og la gamlemor ta seieren. Jeg hastet videre, med den spreke damen hakk i hel. Da jeg kom til en tung og grufull bakke ble vogna med et så fryktelig tung og dessuten måtte jeg stoppe for å skifte sang på mp3-spilleren…

Jeg så bare ryggen på gamla da jeg måtte humre for meg selv og innse at slaget var tapt. Man skal ikke skue hunden på de grå hårene, og gåstaver har kanskje mer for seg enn hva man tror.

 uten-navn.jpg


Beklager

februar 20, 2008

Jeg er tilbake. Turen i januar gikk til London, og jeg var vel hjemme igjen 24. januar. Jeg hadde så mye fint å fortelle, og bilder jeg skulle vise dere. Jeg skrev en post, og lastet opp bilder jeg ville vise frem. Bilder ja. Argh, de ble lange og tynne og helt umulige å tyde. Bildet av BigBen f.eks ble et langt og smalt bilde av en lyktestolpe! For store bilder, jeg skulle bytte dem ut og sletta ved et irriterende uhell hele teksten jeg hadde jobba med. Ikke fikk jeg krympet bildene heller, så jeg ga opp prosjektet.

 Jeg ble faktisk så irritert at jeg ble litt forbanna på bloggen min. Haha, ja det går an. Men, man kan ikke gå rundt å være sur resten av livet heller. *blid(og litt bitter)*


So long!

januar 20, 2008

Jeg drar på tur til det store utland i noen dager. Ha det fint, og pass godt på dere selv mens jeg er borte.

Jeg tar farvel med en liten go`låt som synges alt for lite. Syng med til vi ses igjen! 😉


Jeg drømmer om en ellipsemaskin

januar 15, 2008

Dere vet en sånn nymotens tråkkemaskin som mer eller mindre har overtatt for ergometersykkelen i mange norske hjem. Jeg har litt lyst på en sånn. Jeg tenker at hvis jeg bare har en ellipsemaskin så kommer jeg til å bli utrolig sprek, og det kommer til å være kjempemorsomt å stå og svette på en sånn mens jeg hører på musikk eller ser på TV. Det må jo også være mye bedre en å sitte å gni seg på et hardt sykkelsete. Jeg hadde en pilatesball en gang, men den var ikke så kul som en sånn ellipsemaskin kommer til å være. Den tok så stor plass den, at jeg tok ut lufta og puttet den vekk. Jeg kunne jo ikke ha en sånn diger hoppeball slengende på stua. 

Jeg ser litt på finn.no innimellom. Der er det noen som selger sånne ellipsemaskiner. Det som er litt pussig er at minst 90% av de som selges er svært lite brukt. Er det ikke rart? At de som har det jeg drømmer om ikke bruker den? Merkelig… Mange oppgir at grunnen til at maskinen er til salgs er plassmangel. Der blir jeg litt betenkt, for jeg har ikke så stor plass i leiligheten. Hvis den tar så stor plass, så er det kanskje ikke noe for meg likevel. Jeg som var uvillig til å dele stua med en pilatesball vil kanskje få litt problemer med denne maskinen. Jeg tror jeg må tenke meg grundig om en gang til. Kanskje planene må legges på is til jeg har flyttet til en større leilighet.

 So long, kjære ellipsemaskin. Jeg håper det en gang blir oss to.


Verdighet, og mangel på sådan

januar 11, 2008

På en helt vanlig dagligvarebutikk en dag i januar 2008:

 Jeg skulle stille meg i kø for å betale for helgens utskeielser da jeg la merke til at mannen i køen hadde en lapp han skulle betale med. Ikke penger, men en lapp. Dette gikk ikke stille for seg, for butikkdamen måtte rådføre seg med en kollega om hvordan dette skulle gjøres. Jeg skjønte at dette var et påfunn fra kommunens sosialkontor. Alle som var i nærheten hørte hva som foregikk, og forsto at dette ikke var en mann av A4-slaget. Dette var en mann som ikke hadde penger å betale maten sin med, og som ikke har troverdighet nok til å få penger i hånda. Tydeligvis.  Vi fikk med oss at han måtte handle for hele beløpet (på 400 kroner) og at han ikke fikk lov til å kjøpe øl. Butikkdamen hvisket ikke akkurat.

Greit nok, butikkdamen slo inn varene, men nådde maxbeløpet før alt var slått inn. Da måtte han velge vekk det som ikke var så nødvendig. Melk, saft og en pakke pålegg ble lagt tilbake. Da var han bare 1,50 over. Det greide han å grave frem fra lommene sine. Posen var han så heldig å få gratis. Jeg sto med to femtilapper sammenkrøllet i hånda. Jeg trippet etter å få gi ham dem. Jeg ville så gjerne at han skulle få handle det han hadde tenkt – og slippe å måtte legge varene tilbake. Jeg har selv opplevd å måtte gjøre det, og det er noe av det flaueste jeg har opplevd. Jeg ville gi ham de pengene, men jeg greide det ikke. Tiden gikk, jeg sto med pengene. Sto og sto. Jeg turde ikke gå bort til ham å gi ham pengene, for jeg var så redd for at han ville finne det ydmykende… Jeg gikk ut av butikken med tårer i øynene, og var rådvill. Jeg kunne jo ha gitt ham de pengene da han kom ut, men jeg gjorde det ikke. Av en eller annen grunn fikk han aldri de hundre kronene. Jeg var så redd for å dumme meg ut! Jeg skammer meg litt nå.

Denne mannen, og andre som lever som ham synes nok ikke dette er flaut lenger. De er over det stadiet og vant til å bli behandlet på den måten. Jeg kan tenke meg at de opplever nedverdigelser som denne, og verre, ganske ofte. Men jeg synes ikke det er riktig at en voksen mann skal være nødt til å stå med hatten i hånda til offentlig beskuelse. Ikke en gang når han handler skal han få være «normal». Kunne ikke sosialkontorene finne andre løsninger for mennesker som kanskje trenger litt hjelp så de får kjøpt seg mat? Hvis det er sånn at alle pengene alltid går til andre ting, og de ikke greier å ta ansvar for matinnkjøp, så kan man vel hjelpe på andre måter. Hva med å skrive en handleliste, så kan f.eks hjemmesykepleien handle inn maten?

Nei huff. Dette var vondt å observere.


Noen planer for det nye året

januar 2, 2008

Noen kaller det nyttårsforsetter, men i år kaller jeg det planer. Planer er det ingen fare for å bryte, bare forandre. Det ble en liten forandring i planene kan man si, også er det ikke mer å mase om.

1. Jeg tenker å fortsette med å skrive middagsplaner for hver uke. Det er veldig kjekt å vite allerede fra morgenen av hva middagen skal bestå i. Dessuten blir det mindre hastverksmat og mer variasjon i kosten.

2. Jeg tenker å røre mer på meg og spise litt sunnere. Forhåpentligvis vil det føre til mer velvære.

3. Jeg tenker å ha planer for rydding og vasking av hjemmet. Alle rom skal til pers minst en gang i uka.

4. Jeg har lyst til å bruke mer tid på sosiale aktiviteter og på å ha det moro!

5. Jeg vil lese mer bøker og bruke litt mindre av fritiden min på nett.

 Det ble en lang liste med planer. Kjekt å ha den liggende her, så jeg jeg ikke glemmer dem. 😉


Det er lille julaften

desember 23, 2007

Og jeg vil gjerne ønske mine to lesere en riktig god jul! 🙂 Håper nissen er snill i år også og at dere får en fredelig høytid.


Den der jula…

desember 18, 2007

Jeg har alltid vært glad i jula. Det er jeg fremdeles, men en ting har forandret seg litt. Jeg har nemlig alltid vært så glad i å handle julegaver. Svett og sliten har jeg blitt, og jeg har mange ganger forbannet fulle kjøpesentre og stressete julekunder som lager kø over alt. Likevel har jeg med glede lett etter og kjøpt julegaver til venner og familie.

Nå føles det litt annerledes og nervøst. Jeg har nemlig blitt så redd for å kjøpe noe folk ikke liker! Ja, det har blitt sånn nå. Folk vil ikke ha det ene, og vil ikke ha det andre. Pyntegjenstander vil folk ikke ha. Ok, greit – ikke noe pynt. Hva med noe til hjemmet da? Sengetøy? Håndklær? Ikke det nei – det vil dere helst velge ut selv. Ok. CD? Neisj, hører ikke på – laster ned fra nett. Folk skriver lister på nett. Lister over hva de ikke ønsker seg, og hva de absolutt ikke ønsker seg.

Hva ønsker du deg egentlig til jul? Vet ikke..? Nei, man har jo i grunnen alt man trenger. Og det man ikke har det så er det bare å kjøpe. Å gi penger i en konvolutt funker sikkert for noen, men jeg synes det blir for dumt. Ihvertfall til folk som er eldre og rikere enn meg. Gavekort finnes også, men enkelte har visst ikke bruk for det heller. Hvert år blir nemlig gavekort for 2,5 milliarder kroner liggende ubrukt i skuffer og skap.

Jeg har kjøpt et par tanketing til min velstående onkel og tante som har alt. Det vet jeg ihvertfall at noen er veldig takknemlig for. Ellers har jeg kjøpt ting jeg selv synes er fine, og som jeg tror mottakeren kommer til å like. Håper virkelig at det slår an, for jeg har anstrengt meg litt for å få tak i noe som passer mottakeren. Jeg tror kanskje det gikk bra i år også.


Litt julerot i hodet

desember 16, 2007

Når det er noe jeg skal ha gjort så bør jeg ikke være veldig stressa når jeg gjør det. Da går det som regel galt. Nå i førjulstiden prøver jeg å ikke stresse så mye, men litt travelt får jeg det innimellom. Som da jeg skulle skrive julekort til tanta og onkelen min og levere det til moren min som skulle sende det sammen med julegavene. Jeg skrev en veldig hyggelig hilsen med ønske om en god jul og et godt nyttår, og noen ord om å hygge seg sammen med barnebarnet sitt i jula. Jeg la kortet i konvolutten og vurderte om jeg skulle lime igjen eller ikke. Det ble til at jeg ikke gjorde det, ettersom det jo skulle legges i esken med gavene.

Litt senere ringte moren min. Hun måtte tilstå at hun hadde sett på julekortet, og spurte meg. «- Vet du hva barnebarnet deres heter?»  Jadda, jeg hadde skrevet feil i kortet jeg. Hadde skrevet et jentenavn som begynte på riktig bokstav, men det var ikke navnet på barnebarnet deres. Jeg grøsser ved tanken på at jeg var nær ved å klistre igjen konvolutten slik at ingen hadde kontrollert. Lurer på om jeg hadde fått høre det da, eller om jeg hadde levd resten av livet i uvitenhet om den megatabben.

 Samme dag helte jeg forresten flytende vaskemiddel i rommet det skal fylles skyllemiddel i. Heldigvis ble det også oppdaget slik at jeg visste at vasken måtte kjøres to ganger.  Jeg frykter at jeg gjør mange sånne rare ting uten å oppdage det også.


Jeg håper nesten at ingen leser dette

desember 14, 2007

Hehe. Jeg er så fersk i dette at det gjør bittelitt vondt. Det er faktisk litt skummelt å starte blogg. Det aller verste akkurat nå er faktisk det tekniske, jeg kan ikke dette enda. Håper det ikke er alt for vanskelig, og at jeg kan få siden min til å se litt ok ut etterhvert. Nå må jeg nesten bare prøve å skrive litt, så får jeg se hvordan det blir seende ut etterpå. Innspill mottas med takk, hvis noen likevel skulle finne på å lese.

 Jeg er altså meg, ei dame som nærmer seg 30 med stormskritt (oææ…). Jeg er trønder med alt det medfører, som tennissokker, mokkasiner, skinnvest og bart. Neida – så ille er det ikke hos meg, men jeg har vel noen onkler som… jaja, nok om det!

Grunnen til at jeg fikk en slik bloggelyst er at jeg har lest veldig mange flotte blogger i det siste. Det tok vel litt av da årets Tordenbloggkåring (kan jeg skrive det sånn?) gikk av stabelen. Jeg var med og heiet Avil frem til en god andreplass.

 Hva jeg kommer til å blogge om? Tja, det blir vel mest om mitt liv og mine tanker. Jeg håper det ikke blir for dørgende kjedelig, men tiden vil vise. Etterhvert håper jeg faktisk på å få noen lesere også. Jeg skal ihvertfall sende link til vennene mine, og mase de inn for å kommentere hver eneste post jeg lirer av meg. Mohaha.

 Skal jeg si mer? Navnet på bloggen henspiller til et kallenavn jeg har et annet sted på nett, bare med en ny vri.

Nå poster jeg. Dette blir spennende…