Jeg er utfordret

februar 19, 2009

Det kan jeg like. 🙂  Litt sent, men nå skal jeg altså svare på utfordringen fra Karen.

 

4 jobber jeg har hatt:

  • Jordbærplukker
  • Renholder
  • Dagmamma
  • Avisbud

4 steder jeg har bodd:

  • Tynset
  • Levanger
  • Trondheim
  • Selbu

4 steder jeg har vært:

  • London
  • København
  • Senja
  • Helsinki

4 steder jeg ønsker å reise til:

  • Roma
  • Paris
  • Bergen
  • Lofoten

4 tv-program jeg ser på:

  • Da damene dro
  • Kongen av Queens
  • Norske talenter
  • Nytt på Nytt

4 websider jeg er innom hver dag:

  • Facebook
  • Gmail
  • adressa.no
  • div. forum

4 filmer jeg kan se om og om igjen:
Oi, fire filmer var litt mange, men jeg kan prøve.

  • Mamma Mia
  • De gales hus
  • Walk the Line
  • Sweeney Todd (musikalen med Johnny ❤ )

4 steder jeg heller ville vært nå:

  • Et sted det er sommer
  • På et hotellrom i en storby
  • På hyttetur med familien
  • Jeg burde vært i sengen

4 ting jeg liker ved meg selv:

  • Jeg er snill
  • Jeg er grei
  • Jeg er flink
  • Øøøh…
Reklamer

Her er så underlig

februar 19, 2009

Jeg kjenner ikke igjen dette kontrollpanelet. Nå må jeg bli kjent med bloggoppsettet på nytt.

Søren altså.


Underholdt av Libresse?

november 15, 2008

Eller kanskje varm og uklar? Hva jeg snakker om nå? Jo, nå har jeg nettopp besvart en spørreundersøkelse fra meningstorget, og denne undersøkelsen dreide seg i hovedsak om jentegreier som bind og tamponger.  Jeg ante ikke at det kunne være så mange følelser knyttet til disse hygieneartiklene.  «Uansett om du bruker merket eller ikke skal du forestille deg hvordan du personlig ville føle deg hvis du brukte Libresse.» Føler du hat eller ensomhet? Føler du deg forvirret, sjokkert, utnyttet? Eller kanskje du tvert i mot føler kjærlighet, tiltrekning, ja kanskje du til og med føler deg tent?

På dette bildet, som ærlig og redelig er rappet fra meningstorget.no, kan du se alle følelsene som visstnok er ganske vanlige ved bruk av sanitetsbind.følelser2

 

Edit: Bildet ble lite, og jeg aner ikke hvordan man får vist det større. Jeg anbefaler å klikke på det.


Rart

oktober 18, 2008

Vi jobbet sammen for flere år siden. Jeg likte deg så godt, for du var morsom og lett å prate med, og dessuten var du som mann et friskt pust i et kvinnedominert arbeidsmiljø. Vi pleide å ta røykepauser sammen, og mange ganger kjørte du meg hjem etter jobb, så jeg slapp å ta bussen gjennom hele byen.  Du var noen år eldre enn meg, men det merket ikke jeg noe særlig til ihvertfall. 😉

Jeg begynte å jobbe et annet sted, og vi hadde litt sporadisk kontakt på telefonen en liten stund etterpå, men det avtok raskt. Våre veier skiltes der, det er sånt som skjer noen ganger. Jeg fikk samboer og barn, og det fikk du også. Jeg kom tilfeldigvis i kontakt med ei som kjente deg, og hun fortalte meg at du hadde stiftet familie.

Årene gikk, og jeg glemte deg. Så kom Facebook på banen, og ditt navn poppet opp i hodet mitt en gang jeg funderte på om jeg hadde noen gamle venner jeg kunne tenke meg å hilse på. Jeg fant deg ikke, så da glemte jeg deg igjen.

Her forleden spurte jeg vår felles bekjente om hvordan det går med deg. Du er død, og det har du vært i ett år nå. I ett helt år har du vært død, og jeg ante ingenting om det. Hadde jeg ikke tilfeldigvis kjent noen som kjenner deg, og hadde jeg ikke tilfeldigvis spurt om hvordan det går med deg så hadde jeg levd uvitende om at du er borte. Det er så rart.

Jeg synes det er trist. Kjempetrist. Selv om du og jeg sikkert aldri hadde møttes igjen uansett hvor steingamle vi hadde blitt, så føles det som jeg har mistet deg litt.

Hvil i fred.


Tre måneder?

september 24, 2008

Jeg har visst ikke skrevet her siden mai. Nå skjønner jeg ikke helt hva som har skjedd her, det kan da ikke være så lenge siden? Hjelpes, har jeg virkelig så lite å dele? Nei, jeg har tanker og meninger og rare opfatninger av mye og mangt, men jeg tror jeg har fått litt sceneskrekk. Denne scenen min er bitteliten og det er svært glissent blant publikum. Det er ingen grunn til prestasjonsangst. Nå skal jeg skjerpe meg og blogge i vei!

Ei «nettvenninne» sa en gang: «Tida går forbi. Så sakte!»    Vet du, jeg er så uenig. 😉


Ellipsemaskin, del 2

mai 27, 2008

Ettersom jeg får så mange besøk på søkeordet «ellipsemaskin», så kan jeg jo oppdatere dere litt på saken. Jeg skrev tidligere om hvor høyt jeg ønsket meg en ellipsemaskin. Nå har jeg en, og den har jeg hatt en stund nå. Den tar veldig stor plass, men er utmerket som klatrestativ.


De eldre nå til dags!

mars 5, 2008

Jeg var ute og trillet tur med det yngste barnet mitt her om dagen. Det var nysnø, solen tittet frem og lufta var frisk og god. Jeg gikk med musikk på ørene, og la merke til noen grå krøller under ei svart alpelue like foran meg. Jeg registrerte en eldre dame med slike nymotens gåstaver. Sånne som ser ut som skistaver, men som er konstruert for å gi økt effekt av spaserturen. Nordic Walking er visst det moderne navnet på dette fenomenet som du sjelden ser hos mennesker under førti.

Jaja. Jeg gikk avgårde i et passe hurtig tempo, man vil jo gjerne få opp pulsen litt når man først er ute for å bevege seg. Etterhvert la jeg merke til avstanden mellom meg og den lille damen. Den var konstant, noe som skurret litt i mitt hode. Jeg gikk ganske fort, og damen var jo gammel! Hun gikk altså like fort som meg, og det er jo ikke så bra for min del. Jeg er nemlig såpass fordomsfull at jeg tenker at en snart trettiåring lett slår en syttiåring ned i støvlene når det gjelder hurtighet og kondisjon. Ihvertfall når syttiåringen er en liten dame med alpelue og boblekåpe.

Jeg ga gass, men det gjorde visst damen også. Avstanden var ikke stor, men jaggu måtte jeg kjøre på for å greie å komme meg forbi. Andpusten ble jeg også, men når jeg først hadde kommet forbi så måtte jeg fortsette i det tempoet. Jeg ville jo ikke tape ansikt og la gamlemor ta seieren. Jeg hastet videre, med den spreke damen hakk i hel. Da jeg kom til en tung og grufull bakke ble vogna med et så fryktelig tung og dessuten måtte jeg stoppe for å skifte sang på mp3-spilleren…

Jeg så bare ryggen på gamla da jeg måtte humre for meg selv og innse at slaget var tapt. Man skal ikke skue hunden på de grå hårene, og gåstaver har kanskje mer for seg enn hva man tror.

 uten-navn.jpg