So long!

januar 20, 2008

Jeg drar på tur til det store utland i noen dager. Ha det fint, og pass godt på dere selv mens jeg er borte.

Jeg tar farvel med en liten go`låt som synges alt for lite. Syng med til vi ses igjen! 😉

Reklamer

Jeg drømmer om en ellipsemaskin

januar 15, 2008

Dere vet en sånn nymotens tråkkemaskin som mer eller mindre har overtatt for ergometersykkelen i mange norske hjem. Jeg har litt lyst på en sånn. Jeg tenker at hvis jeg bare har en ellipsemaskin så kommer jeg til å bli utrolig sprek, og det kommer til å være kjempemorsomt å stå og svette på en sånn mens jeg hører på musikk eller ser på TV. Det må jo også være mye bedre en å sitte å gni seg på et hardt sykkelsete. Jeg hadde en pilatesball en gang, men den var ikke så kul som en sånn ellipsemaskin kommer til å være. Den tok så stor plass den, at jeg tok ut lufta og puttet den vekk. Jeg kunne jo ikke ha en sånn diger hoppeball slengende på stua. 

Jeg ser litt på finn.no innimellom. Der er det noen som selger sånne ellipsemaskiner. Det som er litt pussig er at minst 90% av de som selges er svært lite brukt. Er det ikke rart? At de som har det jeg drømmer om ikke bruker den? Merkelig… Mange oppgir at grunnen til at maskinen er til salgs er plassmangel. Der blir jeg litt betenkt, for jeg har ikke så stor plass i leiligheten. Hvis den tar så stor plass, så er det kanskje ikke noe for meg likevel. Jeg som var uvillig til å dele stua med en pilatesball vil kanskje få litt problemer med denne maskinen. Jeg tror jeg må tenke meg grundig om en gang til. Kanskje planene må legges på is til jeg har flyttet til en større leilighet.

 So long, kjære ellipsemaskin. Jeg håper det en gang blir oss to.


Verdighet, og mangel på sådan

januar 11, 2008

På en helt vanlig dagligvarebutikk en dag i januar 2008:

 Jeg skulle stille meg i kø for å betale for helgens utskeielser da jeg la merke til at mannen i køen hadde en lapp han skulle betale med. Ikke penger, men en lapp. Dette gikk ikke stille for seg, for butikkdamen måtte rådføre seg med en kollega om hvordan dette skulle gjøres. Jeg skjønte at dette var et påfunn fra kommunens sosialkontor. Alle som var i nærheten hørte hva som foregikk, og forsto at dette ikke var en mann av A4-slaget. Dette var en mann som ikke hadde penger å betale maten sin med, og som ikke har troverdighet nok til å få penger i hånda. Tydeligvis.  Vi fikk med oss at han måtte handle for hele beløpet (på 400 kroner) og at han ikke fikk lov til å kjøpe øl. Butikkdamen hvisket ikke akkurat.

Greit nok, butikkdamen slo inn varene, men nådde maxbeløpet før alt var slått inn. Da måtte han velge vekk det som ikke var så nødvendig. Melk, saft og en pakke pålegg ble lagt tilbake. Da var han bare 1,50 over. Det greide han å grave frem fra lommene sine. Posen var han så heldig å få gratis. Jeg sto med to femtilapper sammenkrøllet i hånda. Jeg trippet etter å få gi ham dem. Jeg ville så gjerne at han skulle få handle det han hadde tenkt – og slippe å måtte legge varene tilbake. Jeg har selv opplevd å måtte gjøre det, og det er noe av det flaueste jeg har opplevd. Jeg ville gi ham de pengene, men jeg greide det ikke. Tiden gikk, jeg sto med pengene. Sto og sto. Jeg turde ikke gå bort til ham å gi ham pengene, for jeg var så redd for at han ville finne det ydmykende… Jeg gikk ut av butikken med tårer i øynene, og var rådvill. Jeg kunne jo ha gitt ham de pengene da han kom ut, men jeg gjorde det ikke. Av en eller annen grunn fikk han aldri de hundre kronene. Jeg var så redd for å dumme meg ut! Jeg skammer meg litt nå.

Denne mannen, og andre som lever som ham synes nok ikke dette er flaut lenger. De er over det stadiet og vant til å bli behandlet på den måten. Jeg kan tenke meg at de opplever nedverdigelser som denne, og verre, ganske ofte. Men jeg synes ikke det er riktig at en voksen mann skal være nødt til å stå med hatten i hånda til offentlig beskuelse. Ikke en gang når han handler skal han få være «normal». Kunne ikke sosialkontorene finne andre løsninger for mennesker som kanskje trenger litt hjelp så de får kjøpt seg mat? Hvis det er sånn at alle pengene alltid går til andre ting, og de ikke greier å ta ansvar for matinnkjøp, så kan man vel hjelpe på andre måter. Hva med å skrive en handleliste, så kan f.eks hjemmesykepleien handle inn maten?

Nei huff. Dette var vondt å observere.


Noen planer for det nye året

januar 2, 2008

Noen kaller det nyttårsforsetter, men i år kaller jeg det planer. Planer er det ingen fare for å bryte, bare forandre. Det ble en liten forandring i planene kan man si, også er det ikke mer å mase om.

1. Jeg tenker å fortsette med å skrive middagsplaner for hver uke. Det er veldig kjekt å vite allerede fra morgenen av hva middagen skal bestå i. Dessuten blir det mindre hastverksmat og mer variasjon i kosten.

2. Jeg tenker å røre mer på meg og spise litt sunnere. Forhåpentligvis vil det føre til mer velvære.

3. Jeg tenker å ha planer for rydding og vasking av hjemmet. Alle rom skal til pers minst en gang i uka.

4. Jeg har lyst til å bruke mer tid på sosiale aktiviteter og på å ha det moro!

5. Jeg vil lese mer bøker og bruke litt mindre av fritiden min på nett.

 Det ble en lang liste med planer. Kjekt å ha den liggende her, så jeg jeg ikke glemmer dem. 😉